Gud er ingen følelsesløs Gud

Dette er et studie jeg har skrevet ettersom jeg har hatt endel forutinntatte tanker om hvordan Gud er, og hvordan han forholder seg til oss mennesker. Jeg føler det er mangen som har et bilde av Gud som en fraværende Gud, en gud som ikke føler med oss i våre problemer, en gud som distanserer seg, en slags svevende og ikke forandrende kraft. Det stemmer at Bibelen sier at Gud ikke forandrer seg, men opp igjennom kirkehistorien har denne definisjonen av en uforanderlig Gud sitt utspring i Platonisk filosofi. Augustin, som er en av de ledende kirkefedrene med tanke på trosbekjennelser og definisjoner om hvem Gud er, hans natur osv var sterkt inspirert av Platons ideer. Dette ser vi klart og tydelig når han beskriver Gud. Noe av Platons filosofi gikk ut på at Gud var uforanderlig. Filosofien gikk ut på det at ettersom Gud var uforanderlig ville det at han forandret seg si at han enten ble dårligere eller bedre noe som blir sett på som at han da enten blir svakere eller at han forbedrer seg, og hvis dette var tilfellet kunne han ikke være Gud. Denne tanken har blitt dratt videre opp igjennom historien, og har påvirket oss til den dag idag. Men Bibelen forteller oss noe helt annet enn denne fraværende "uforanderlige" Guden. Gud er sannelig uforanderlig, men det er i hans natur. Bibelen forteller oss at Gud ER kjærlighet, og sann kjærlighet forandrer seg utifra hvilken situasjon den er i. Se for dere den perfekte guden som Platon snakker om. denne guden går bortover en vei og plystrer, glad og lykkelig. Så ser han en mørbanket mann som ligger i veigrøften, ville denne guden som Platon og Augustin fremstiller bøyd seg ned i gjørmen, sørget med den mørbankede mannen og hjulpet han? Nei, da hadde jo han forandret seg, og gud er jo uforanderlig. Det er to ting jeg vil si rundt dette: Først og fremst er det feil ifølge Bibelen. Gud er en gud som "forandrer" seg utifra situasjoner og han opptrer i respons til det mennesker velger og gjør. For det andre er dette dårlig filosofi.

Jenten og kongen
I de profetiske skriftene ser vi tydelig at Gud viser følelser. Et godt bilde på disse følelsene er lik det en rettferdig konge føler når han hjelper en fattig, fortapt og såret jentunge og gir henne ALT går. Nærhet, kjærlighet, tid og omsorg – kort sagt alt! Barnet vokser opp hos denne kongen som elsker hun over alt på jord. Hun er som en datter for ham. Men, etter en tid drar jenten uventet hjemmefra, vekk fra kongen. Hun stikker av med store deler av rikdommen til kongen og sløser den vekk med vilje, selger seg på hvert gatehjørne som prostituert, og vil ikke ha noe med den kjærlige og rettferdige kongen å gjøre.


Mange tror at Gud er en kald og følelsesløs skaper som har full kontroll på ALT og at han ikke vil flakke frem og tilbake med sine følelser som en såret elsker/Far. Dette motbeviser Guds stemme i profetene f.eks i Jer 3:8 hvor Gud sender Israel bort og gir henne skilsmissebrev, mens allerede i v.12, samme kapittel sier Gud at Israel må vende tilbake og Han vil vise miskunn. Og etter nå å ha lest Jeremia og flere av de profetiske bøkene går dette mønsteret mye igjen. Gud er en såret elsker/Far, ene øyeblikket er han hevngjerrig og vil utøse sin vrede mens det andre øyeblikket vil han gi henne all miskunn og ønsker henne tilbake. Se også gjerne i Profeten Hosea 3:1 hvor Gud sier til Hosea at han skal ta til ekte en prostituert kvinne. På denne måten kan Hosea erfare det Gud føler for sitt folk (sin dame). Anbefaler å lese hele Hosea, den gir et sterkt bilde av hvor lidenskapelig Gud er. Andre “følelser” Gud viser i Bibelen er blant annet anger (1.Mos 6:6 , 1.Sam 15:10-11). Anger er en følelse vi mennesker ofte føler pga at vi gjør mange ting som vi i etterkant ser skulle vært gjort på en annen måte, eller at vi rett og slett bare gjør en dum ting som vi ikke skulle gjort i det hele tatt. Dette ser vi på som en menneskelig svakhet, Paulus skriver i Rom 7:19 om dette, og sier:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vi må da skille på forskjellen mellom det vi mennesker angrer på, og det Gud angrer på. Gud angrer ikke på en synd han har begått, ettersom han er fullkommen og ikke kan synde (5.Mos 32:4 og 1.Joh 3:9). Gud angrer i 1.Mos 6:6 og i 1.Sam 15:10-11 på hendelser som ikke han kunne styre, og som han fortsatt ikke kan styre, nemlig de valgene menneskene foretar seg. Gud måtte skape mennesker med en fri vilje for å få et tosidig og frivillig kjærlighetsfellesskap med dem. Kjærligheten må være en valgt kjærlighet for at den skal være ekte, kjærligheten kan ikke være påtvunget ettersom det da er maktbruk involvert, og det er noe som går imot selve kriteriene for hva kjærligheten er. Rom 13: 4-8 forteller oss at:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Når da Gud er selve kjærligheten (1.Joh 4:16), hvordan kan han da “søke sitt eget”, “krenke” mennesker ved å styre dem til å elske Ham og ikke klare å være tålmodig nok til at han skal vinne menneskene slik at de kan elske Ham fritt? Kan Han det? Svaret er Nei. Gud er tolmodig nok, velvillig nok og han utholder mye smerte bare for å komme til det punktet i historien hvor han kan vinne dem tilbake, og slik oppnå et tosidig kjærlighetsfellesskap med de ufullkomne menneskene. Denne fantastiske historiske hendelsen tok plass når Jesus Kristus, guds sønn utøste sitt blod på korset. Her gjenforente han og skapte fred mellom menneskene og Gud (Kol 1:20). Alt det den nye pakten* innebærer, gjør det igjen mulig for mennesker og Gud å ha et tosidig kjærlighetsfellesskap. Pakten er opprettet, alt er fullbrakt og folk trenger bare å få høre de gode nyhetene. Hvis isåfall det stemmer at Jehova skapte menneskene med en fri vilje kan det fortelle oss enda en ting om Ham. Gud er en gud som tørr å riskikere noe for et kjærlig fellesskap. Han tok på en måte en sjangse når han skapte mennesker til å kunne velge selv hvilke handlinger de ville gjøre. Dette forteller oss bare enda mer hvor stor og allmektig han er når han på denne måten risikerer å bli såret bare for å oppnå et fellesskap med oss mennesker. Men jeg vil legge til at dette foreløpig blir litt filosofering fra min side, Gud er uransakelig og ufattelig stor (Salme 145:3), det er vanskelig for oss mennesker å kjenne alle dybdene ved Ham.