FLYTTET FOR EVIGHETER SIDEN

Og nå befinner jeg meg i et hjemmesideformat: hordnes.info

Av og til bare dritt

Ettersom jeg for tiden ikke gidder å skrive så mye på bloggen min, tenkte jeg å legge ut noe jeg leste (noe jeg gjør mer enn å skrive) forrige dagen. Dette skrivet var ihvertfall veldig tiltalende for meg, tanker jeg har tenkt og lignende.

Exploring a Soul-Ache

March 6th, 2009

Mind if I just sort of soul-barf with this post? I’m just going to explore something out loud and see what comes of it.

I’ve been noticing an intensifying pain in my soul over the last couple months — though I now wonder if perhaps this ache hasn’t been crescendoing for much longer and I’ve just been ignoring it. (Have you noticed how easy it is to ignore soul-aches when you’re very busy?) The ache isn’t there all the time, just now and then — but lately, more often than not. Sometimes this gnawing pain manifests as a sense of alienation; other times as a kind of unidentifiable emptiness; and still other times as a sort of odd nervousness.
In the past when I’ve felt like this it almost always was an indication that I wasn’t adequately grounded in Christ as my only source of “life” — that is, I wasn’t getting all my identity, love, worth, significance and security from Christ. Whenever our life isn’t fully rooted in Christ, we have to strive to get it from transitory things like people’s opinions of us, our accomplishments, our possessions, impressing God with our correct beliefs and holy behavior (religion), and the like. These idols invariably leave our soul feeling unsatisfied, alienated, empty and/or nervous.
The odd thing is, in response to this growing ache I’ve been intentional on doing this, and it doesn’t seem to be working. I spend time drinking deeply from the well of God’s perfect love for me, letting Christ tell me all my identity, worth, significance and security comes from him, and it helps in the moment. But the ache keeps creeping back.
What is up with this?!

“Soul, what is wrong with you?”

I’m listening….
Hmmmm…. it feels like this ache might having something to do with aging. Yes, that’s it. The last year I have more and more found myself absolutely stunned that so much of my life has passed! It feels absolutely surreal, like I’m in a dream or something. I can’t possibly be going on 52! I was 19 last week!!
Who would have thought life would be so ridiculously short, when once upon a time it felt so long? The train is going exponentially faster, and the only certainty is that it will soon run out of track and head off a cliff — but who knows when? Could be in forty years or forty seconds.
As I explore my soul-ache, it seems there’s a part of me that wants to scream “Time Out!” — or at least “Slow Down!” But time mocks my protests by speeding the train up even more.
Okay, this aging thing is certainly part of the ache. But why should this bother me? I’m honestly convinced — yes, absolutely convinced – death is a friend, not a foe, because of what Christ accomplished. The older I get, the less invested I feel in this present world. In many respects, it frankly disgusts me. I honestly don’t feel any fear of death. So, what is it about the aging process that is bugging my soul? The final destination, as unpredictable as it is, doesn’t seem to be the problem.

Hmmmm.
Maybe it’s not death itself that is the source of this ache, but a sense of insignificance that attaches to it. If I’m totally honest with myself (and now with you), I have to admit there’s something to this. Maybe I’m anxious that I won’t finish all I want to finish before the train runs out of track. (I’ve actually had this concern, more or less, since I was five or six — so it’s reasonable to suspect it lurking in the background now).
I feel I’m closing in on the source of the ache. There’s something here.
It’s possibly significant that over the last couple years — and especially this last year — I’ve at times felt overwhelmed by this two volume book project I’m working on (Myth of the Blueprint). I’ve occasionally allowed myself to imagine the frustration and futility I’d experience if the years of research and thousands upon thousands of books and articles I’ve read in preparation for this work were to come to nothing. I’ve thought how it would totally suck if I had a stroke or some other misfortune that prevented me from finishing this task.
I wonder — I really wonder — if there isn’t a little voice in my head continually reminding me of this possibility, creating this on-going angst in my soul. I bet that’s it — or at least part of it!
If so, this can only mean one thing. It means I’m attaching too much “life” into this project. It means I’m apparently not as free of idols as I’d like to believe. Obviously! If all my identity, worth, significance and security were derived from Christ, then nothing would hang on whether I ever do anything with the years of research I’ve engaged in, right? Whether I finish this project “in time” or not should have nothing to do with my sense of being fully alive, having unsurpassable worth, being profoundly significant and enjoying ultimate security.
There may be more to my soul-ache than this, but folks, I really think this is a major part of my problem. I’m an idolater!
And what this means is that I haven’t been totally honest with myself and with God. Dang! Jeremiah was right (Jeremiah 17:9)!
So, its time for me to go lay this aging carcass on the altar once again and let it get slain.
It’s kind of funny. The only remedy for soul-pain is to crucify yourself.
Well, that was profoundly helpful. Thanks for listening. Hopefully my soul-barf was helpful to some others who might be experiencing similar soul-aches.

Now go back to enjoying your ever-quickening train ride!

Greg

Godt nyttår!

Nå er det på tide å si godt nyttår, se på målene satt for året som var og føre "selvangivelse". noe som kan bli interessant.

Deretter vil jeg printe ut bloggpostene fra 2008 og sette de i perm. Dette er noe jeg skal gjøre hvert år for å kunne se tilbake på hva jeg har gjort på, tenkt på og gjort erfaringer med i løpet av årene. Har ikke helt tenkt over enda om jeg vil slette de foregående postene fra nettet eller om jeg skal la de bli liggende. Men mine tanker rundt dette er at jeg tror jeg kommer til å gjøre det. Dette pga å virkelig å sette et slags skille mellom årene.


Ha et godt og velsignet nytt år!

Se min bokhylle, den er fargerik som reinbuen

Jeg har hatt, og har fremdeles, et mål om å opparbeide meg en bokhylle med en stor ansamling av bøker. Denne ansamlingen av bøker skal ikke være hvilke som helst bøker, den skal være full av bøker som betyr noe, bøker som jeg liker og bøker med emner som jeg studerer. For å unngå misforståelser betyr ikke dette at jeg skal ha "skolestudiebøker" der (hvis de da ikke er interessante og jeg virkelig liker dem), men bøker rundt emner som jeg liker å studere. JADDA!

Juleferie

Da var det rett og slett juleferie, noe som rett og slett er deilig. Mitt 1. semester på Høgskolen i Bergen er herved ferdig, avsluttet, i boks, gått ut på dato, lagt på hyllen og blikket mitt er festet fremover mot nye høyder. Viktig er det også at vårt "blikk" konstant er festet på han som sitter der oppe ved Faderens høyre hånd, nemlig Kristus, vår frelser. Det er han som fyller alt i alle, det er han som gir oss fred, det er han som gir oss styrke, det er han som er vårt liv. Jeg har erfart dette i en virkelig tøff periode i det siste. Når jeg er svak i meg selv, er han sterk i meg.

Gud er ingen følelsesløs Gud

Dette er et studie jeg har skrevet ettersom jeg har hatt endel forutinntatte tanker om hvordan Gud er, og hvordan han forholder seg til oss mennesker. Jeg føler det er mangen som har et bilde av Gud som en fraværende Gud, en gud som ikke føler med oss i våre problemer, en gud som distanserer seg, en slags svevende og ikke forandrende kraft. Det stemmer at Bibelen sier at Gud ikke forandrer seg, men opp igjennom kirkehistorien har denne definisjonen av en uforanderlig Gud sitt utspring i Platonisk filosofi. Augustin, som er en av de ledende kirkefedrene med tanke på trosbekjennelser og definisjoner om hvem Gud er, hans natur osv var sterkt inspirert av Platons ideer. Dette ser vi klart og tydelig når han beskriver Gud. Noe av Platons filosofi gikk ut på at Gud var uforanderlig. Filosofien gikk ut på det at ettersom Gud var uforanderlig ville det at han forandret seg si at han enten ble dårligere eller bedre noe som blir sett på som at han da enten blir svakere eller at han forbedrer seg, og hvis dette var tilfellet kunne han ikke være Gud. Denne tanken har blitt dratt videre opp igjennom historien, og har påvirket oss til den dag idag. Men Bibelen forteller oss noe helt annet enn denne fraværende "uforanderlige" Guden. Gud er sannelig uforanderlig, men det er i hans natur. Bibelen forteller oss at Gud ER kjærlighet, og sann kjærlighet forandrer seg utifra hvilken situasjon den er i. Se for dere den perfekte guden som Platon snakker om. denne guden går bortover en vei og plystrer, glad og lykkelig. Så ser han en mørbanket mann som ligger i veigrøften, ville denne guden som Platon og Augustin fremstiller bøyd seg ned i gjørmen, sørget med den mørbankede mannen og hjulpet han? Nei, da hadde jo han forandret seg, og gud er jo uforanderlig. Det er to ting jeg vil si rundt dette: Først og fremst er det feil ifølge Bibelen. Gud er en gud som "forandrer" seg utifra situasjoner og han opptrer i respons til det mennesker velger og gjør. For det andre er dette dårlig filosofi.

Jenten og kongen
I de profetiske skriftene ser vi tydelig at Gud viser følelser. Et godt bilde på disse følelsene er lik det en rettferdig konge føler når han hjelper en fattig, fortapt og såret jentunge og gir henne ALT går. Nærhet, kjærlighet, tid og omsorg – kort sagt alt! Barnet vokser opp hos denne kongen som elsker hun over alt på jord. Hun er som en datter for ham. Men, etter en tid drar jenten uventet hjemmefra, vekk fra kongen. Hun stikker av med store deler av rikdommen til kongen og sløser den vekk med vilje, selger seg på hvert gatehjørne som prostituert, og vil ikke ha noe med den kjærlige og rettferdige kongen å gjøre.


Mange tror at Gud er en kald og følelsesløs skaper som har full kontroll på ALT og at han ikke vil flakke frem og tilbake med sine følelser som en såret elsker/Far. Dette motbeviser Guds stemme i profetene f.eks i Jer 3:8 hvor Gud sender Israel bort og gir henne skilsmissebrev, mens allerede i v.12, samme kapittel sier Gud at Israel må vende tilbake og Han vil vise miskunn. Og etter nå å ha lest Jeremia og flere av de profetiske bøkene går dette mønsteret mye igjen. Gud er en såret elsker/Far, ene øyeblikket er han hevngjerrig og vil utøse sin vrede mens det andre øyeblikket vil han gi henne all miskunn og ønsker henne tilbake. Se også gjerne i Profeten Hosea 3:1 hvor Gud sier til Hosea at han skal ta til ekte en prostituert kvinne. På denne måten kan Hosea erfare det Gud føler for sitt folk (sin dame). Anbefaler å lese hele Hosea, den gir et sterkt bilde av hvor lidenskapelig Gud er. Andre “følelser” Gud viser i Bibelen er blant annet anger (1.Mos 6:6 , 1.Sam 15:10-11). Anger er en følelse vi mennesker ofte føler pga at vi gjør mange ting som vi i etterkant ser skulle vært gjort på en annen måte, eller at vi rett og slett bare gjør en dum ting som vi ikke skulle gjort i det hele tatt. Dette ser vi på som en menneskelig svakhet, Paulus skriver i Rom 7:19 om dette, og sier:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vi må da skille på forskjellen mellom det vi mennesker angrer på, og det Gud angrer på. Gud angrer ikke på en synd han har begått, ettersom han er fullkommen og ikke kan synde (5.Mos 32:4 og 1.Joh 3:9). Gud angrer i 1.Mos 6:6 og i 1.Sam 15:10-11 på hendelser som ikke han kunne styre, og som han fortsatt ikke kan styre, nemlig de valgene menneskene foretar seg. Gud måtte skape mennesker med en fri vilje for å få et tosidig og frivillig kjærlighetsfellesskap med dem. Kjærligheten må være en valgt kjærlighet for at den skal være ekte, kjærligheten kan ikke være påtvunget ettersom det da er maktbruk involvert, og det er noe som går imot selve kriteriene for hva kjærligheten er. Rom 13: 4-8 forteller oss at:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Når da Gud er selve kjærligheten (1.Joh 4:16), hvordan kan han da “søke sitt eget”, “krenke” mennesker ved å styre dem til å elske Ham og ikke klare å være tålmodig nok til at han skal vinne menneskene slik at de kan elske Ham fritt? Kan Han det? Svaret er Nei. Gud er tolmodig nok, velvillig nok og han utholder mye smerte bare for å komme til det punktet i historien hvor han kan vinne dem tilbake, og slik oppnå et tosidig kjærlighetsfellesskap med de ufullkomne menneskene. Denne fantastiske historiske hendelsen tok plass når Jesus Kristus, guds sønn utøste sitt blod på korset. Her gjenforente han og skapte fred mellom menneskene og Gud (Kol 1:20). Alt det den nye pakten* innebærer, gjør det igjen mulig for mennesker og Gud å ha et tosidig kjærlighetsfellesskap. Pakten er opprettet, alt er fullbrakt og folk trenger bare å få høre de gode nyhetene. Hvis isåfall det stemmer at Jehova skapte menneskene med en fri vilje kan det fortelle oss enda en ting om Ham. Gud er en gud som tørr å riskikere noe for et kjærlig fellesskap. Han tok på en måte en sjangse når han skapte mennesker til å kunne velge selv hvilke handlinger de ville gjøre. Dette forteller oss bare enda mer hvor stor og allmektig han er når han på denne måten risikerer å bli såret bare for å oppnå et fellesskap med oss mennesker. Men jeg vil legge til at dette foreløpig blir litt filosofering fra min side, Gud er uransakelig og ufattelig stor (Salme 145:3), det er vanskelig for oss mennesker å kjenne alle dybdene ved Ham.

Digg frokost!

Tenkte eg skulle gjøre som Ruben når han steller istand en litt ekstraordinær matrett, nemlig forevige dette å legge det ut på bloggen.